Hjem » Historie » “Jeg kjenner fortsatt at det svir fra skuddene i kroppen…”

“Jeg kjenner fortsatt at det svir fra skuddene i kroppen…”

Follow Knut Einar on WordPress.com

Nettstedstatistikk

  • 46,358 hits
Populære norske blogger
MC Mot Mobbing.22. mai 2016

KOM KOM KOM…vi må vekk!

Vi løper bort til bilen og kaster oss inn. Jeg setter bilen i gir og gir jernet i håp om at vi skal komme oss vekk. Vi kommer raskt opp i fart og plutselig er vi på motorveien. Jeg er livredd og pulsen går så fort og hardt at jeg er redd hjertet skal stoppe når som helst.

Jeg ser i bakspeilen og ser en bil komme bak oss. Jeg tyner bilen det den er god for, men til liten nytte. En bil av typen minivan er ingen utfordring for en rask liten sportsbil. Bilen nærmer seg fort. Hadde det enda vært litt trafikk, men det er nesten ikke biler på veien på denne tiden av døgnet. Den lille sporstbilen nærmer seg.

Bilen min ligger på det maksimale av hva den er god for. Det er mer motor igjen, men det den har litt ekstra i motor mangler den i kjøreegenskaper, jeg tør ikke kjøre fortere.

Jeg ringer…

Det svarer i andre enden Ja det er politiet.

Kan du sende en bil til å hjelpe meg! Vi har måttet flykte hjemmefra. En mann kom hjem til oss og truet oss.

Hvor er dere? spør en mann i telefonen.

Vi kjører på motorveien inn mot sentrum, vi er snart ved tunellen! Dere må komme fort! Vi har han rett bak oss.

Vi sender en bil i retningen din nå!

Jeg er lettet over at det nå skal komme hjelp. Jeg slakker av litt på gassen i det vi er rett ved tunellen. Nå har bilen bak oss tatt oss igjen og ligger nesten oppå støtfangeren min. I det vi kjører i i tunellen møter vi blålys og jeg skjønner at bilen som har fulgt oss er på vei opp på siden av meg. Han ser inn i bilen og ler i det han sklir forbi meg.

Jeg kjenner det stikker i meg. I et lite øyeblikk føler jeg at det er jeg som har overtaket på han og ikke omvent. I det bakskjermen hans er ved min fremskjerm gjør jeg manøveren jeg så mange ganger har sett på tv. Jeg svinger litt til venster og dytter til han. Han får slenge på bilen og spinner rundt inne i tunellen. I et lite brøkdels av et sekund kjenner jeg fryd over og ha overbemannet min forfølger og tanken min er “du slipper ikke unna etter å han truet meg og de jeg er glad i”. Gleden blir kort.

I den høye hastigheten har min minivan også begynt å slenge på seg og en lang kamp om å gjennvinne kontrollen over min egen bil begynner. Kampen blir imidlertid kort og jeg braser rett inn i tunellveggen bare noen meter foran han jeg akkurat hadde sendt i veggen føre meg. Glassbiter flyr igjennom lufta og lyden av metall som skraper mot betong er det siste jeg hører føre jeg går i svart.

Jeg kommer til meg sjøl og går relativt uskadet ut av bilen. AG og Silje krabber også ut, lettet over at det nå er over. Vi går bort til bilen hvor han som truet oss sitter. Det er helt stille, ingen bevegelser. Jeg blir stående og se på mannen. AG og Silje begynner å gå bort til vår egen bil igjen for å vente på at utrykningsbilen som vi møtte skal dukke opp.

I det de snur seg vekk og begynner å gå åpner mannen øye og ser på meg. Han har blod i hele ansiktet etter et kutt i pannen. Han ser ut til å ha fått en hard medfart. Jeg ser rett inn i øynene hans og sier forbanna tulling, nå kan du ha det så godt! Blikket hans møter mitt, store øyne. Så kommer det frem igjen. Smilet, det arrogante sleskete smilet. Jeg rister sakte på hode for å poengetere at han bare kan gi opp. At han bare kan sitte der til politiet kommer og plukker han opp.

Jeg snur meg og skal til å gå. Fra øyekroken ser jeg han stikker hånda i jakkelommen sin og frem kommer det en pistol. Jeg rekker ikke reagere føre jeg hører skuddene gå av. Jeg kjenner det svir i hoftene og underlivet. Det gjør ikke direkte vondt, men det svir som om jeg skulle bli brendt med varmt jern. Skuddene kommer fort, veldig fort og til slutt hører jeg bare et eneste langt langt smell i det jeg skjønner at jeg er på vei ned i bakken.

AG og Silje har ikke rukket å komme seg så mange meterne unna. Jeg ser etter dem og roper til dem LØP LØP LØP!!! Da jeg vender blikket mitt tilbake til bilen ser jeg rett inn i munningen på en pistol. Hvor mange skudd det nå går av vet jeg ikke. Jeg hører, ser munningsflammen fra det første, så blir det mørkt…

Jeg kjenner fortsatt at det svir. Jeg vrir meg og snur meg frem og tilbake uten at jeg kommer meg ut… Til slutt åpner jeg øynene mine, det er helt mørkt i rommet. Jeg prøver å se rundt meg og finner mobilen på nattbordet. 02:30 lyser det opp. En drøm, et jævla mareritt!

Et kvarter senere, etter et uvisst antall skifte av liggestilling i senga, så står jeg opp. Det murrer og svir fortsatt i hofta etter skuddene. Jeg sier til meg sjøl “det var en drøm” i det jeg bestemmer meg for å gi opp muligheten for mer søvn denne natta.

“Det var en drøm…”

Men hvorfor kjenner jeg fortsatt skuddene murre i kroppen?

 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Populære norske blogger
Follow Knut Einar on WordPress.com

Arkiv

kongsvingeramatorteater

4 out of 5 dentists recommend this WordPress.com site

Pan-American Highway. Prudhoe Bay - Ushuaia

My preparation to ride the Pan-American Highway, the longest road in the world and my longest motorcycle journey so far:-)

My Motorcycle Adventure

Jeg er en person som er glad i å reise, og aller helst på 2 hjul. Min hittil lengste tur kjørte jeg i 2015 - 2016. Start var Prudhoe Bay i Alaska og endte i Ushuaia i Argentina. Turen ble på 55.000 km og varte i 10 mnd.

%d bloggers like this: